Jo, vi lider fremdeles av berøringsangst

KronikkBilangrepet i BerlinJo, vi lider fremdeles av berøringsangstOla SvennebyAndre nestleder i HøyreAt politikere nå er tydelige på bakgrunnen for angrepet, brukes som et bevis på at samfunnet vårt ikke lider av berøringsangst. Det er jeg uenig i, skriver Ola Svenneby. Bildet: Blomster og regnbueflagg ligger foran Brandenburger Tor.

Foto: Markus Schreiber, AP / NTBOm vi ikke deltar fordomsfritt i disse diskusjonene, uten berøringsangst, vil andre krefter gjøre det.Publisert: 28.07.

2026 10:46I kjølvannet av pride-angrepet i Berlin har det oppstått en debatt om hvorvidt vi lider av berøringsangst i møte med islamistisk terror. I de første reaksjonene på angrepet fremsto det som om den tyske hovedstaden var utsatt for en naturkatastrofe. Dette har mange rettet opp i.

Eksempelvis har Tonje Brenna (Ap) vært forbilledlig klar i sine uttalelser. Hun peker selv på at hun kort tid etter angrepet måtte være forsiktig med å spekulere på hva som var gjerningsmannens motivasjon. Det er en forklaring jeg tror på.

At politikere nå er tydelige på bakgrunnen for angrepet, brukes som et bevis på at samfunnet vårt ikke lider av berøringsangst. Det er jeg uenig i. Jeg mener vi nok en gang ser flere eksempler på det jeg mener er uttrykk for en berøringsangst i møte med en debatt som angår religion, religiøse minoriteter, radikalisering og bekjempelse av fordommer.

Her er noen eksempler: 1. Forskjellsbehandling basert på avsenderDersom du som konservativ sogneprest på Vestlandet nekter å vie homofile eller ansette kvinnelige kolleger, så møtes du med massiv motstand fra storsamfunnet. Først i køen står gjerne progressive partier på venstresiden.

Men at vi ikke har én eneste imam som offentlig er villig til å ta homofiles rettigheter i forsvar, møtes med en øredøvende stillhet fra flere av de samme partiene. For flere er berøringsangsten total. 2.

Relativisere omfanget gjennom å jevnføreHver gang noen med rette påpeker hvordan enkelte minoritetsmiljøer skiller seg negativt ut i synet på kvinners rettigheter, homofili eller demokrati, så kommer gjerne svaret: Ja, men hva med kristenkonservative? Som om bedehusmiljøene på Sørlandet er Zaniar Matapours naturlige motvekt. Ja, vi har miljøer i Norge som skiller seg negativt ut i synet på eksempelvis seksuelle minoriteter.

Men det er et stykke derifra til å legitimere voldsbruk. 3. Tildekking av gjerningsmannens motivasjonI etterkant av både skytingen utenfor London Pub og angrepet i Berlin så viser flere til pride-debatten som årlig oppstår i vestlige land.

Diskusjonen er de siste årene blitt mer hatsk, og vi vet at dette har gått utover flere skeive. Men det fremstår søkt å peke på Kristelig Folkepartis flaggvedtak eller motstand mot regnbueflagg i skolegården som bakgrunnen for islamistiske terrorangrep. Jeg har mine tvil om hvorvidt gjerningsmennene ble radikalisert gjennom debatter i Dagsnytt 18, for å si det forsiktig.

4. Marginalisering av gjerningsmannens motivasjonIngen andre enn terroristene er ansvarlige for handlingene de begår, og dette påpekes også raskt etter et angrep. Religiøse grupper skal ikke holdes kollektivt ansvarlig for enkeltpersoners handlinger.

Men selv om handlingene begås av enkeltpersoner, er verdisettet deres sjelden noe de er alene om. Tidligere har Berlins politisjef rykket ut og advart skeive mot enkelte bydeler i den tyske hovedstaden fordi homofobien er så sterk at man risikerer å bli utsatt for vold. Da blir det for enkelt å isolere verdiene bak angrepet til gjerningsmennene alene.

5. Avsporing av diskusjonenDet begynner å bli et fast mønster hver gang skeive er målet for terror eller vold, at debatten umiddelbart ender opp med å handle om rasisme og islamofobi. Og ja, hvorvidt vi klarer å føre en debatt som unngår å piske opp hat mot andre minoriteter, er viktig.

Men en diskusjon om rasisme og islamofobi kan ikke kvele diskusjonen om hvordan vi skal unngå at seksuelle minoriteter enten blir knivstukket, meid ned eller gjort til skyteskiver. 6. Å stemple uenighet som kulturkrig Flere av oss forsøker med jevne mellomrom å delta i debatter i krysningspunktet mellom kultur, innvandring og radikalisering.

Det er vanskelige debatter å stå i, fordi man lett kan bidra til å piske opp en stemning som samfunnet ikke er tjent med. Da er det svært lite hjelpsomt at flere politikere virker å ha som modus operandi å stemple deltagerne i den samme debatten som «kulturkrigere». Det virker som det er blitt flere politikeres favorittargument.

Spesielt meningsløs blir beskyldningen når man selv ikke deltar i diskusjonene, men kun observerer dem fra utsiden. Det er sikkert en effektiv hersketeknikk. Men det hjelper debatten lite.

7. Forenkling av diskusjonen til utelukkende å handle om hat Etter islamistiske terrorangrep reduseres ofte gjerningsmannens motivasjon til å handle om «hat». Og det er vanskelig å være uenig i at terrorister er svært hatefulle.

Men det er ikke motivasjonen deres alene. Islamistiske terrorister motiveres av ideologi og religion og er i sitt